LYSET TØRKER INN - Poesi 2015-13 - Kp7 *Sigve Lauvaas

Hemsedal-ill.

Kp7.

JEG SER

Jeg har ørken i mine øyner

Og ser brente kornmarker i mitt indre.

Jeg ser portrett av krigere som dør av tørst.

Sverdet hjelper ikke den blinde.

Bare vissheten om et evig lys kan redde verden.

Menneskene går som fyrstikker.

Ondskapen rir alle fjell,

Og havet bølger landet med ofse.

Jeg hører gråt. Og søsken søker fred i ordet,

Og redder seg i mylderet av hittegods og vrak.

Jeg kryper langs stiene og samler smuler

Til en minnestund under åpen himmel.

Her møtes veiene fra sør og nord.

Jeg våker over de døde.

HØST

Plutselig kommer høsten

Med all sin kraft.

Men jeg vil ikke dø

Før jeg har sett en moden åker,

Epletrær i blomst

Og blåbær i lund og li.

Jeg vekker ingen med min stav,

Men tråler langs veien i skumringen

Og speider i månelys.

Jeg er en fremmed, som ble vekket av kvinnelatter.

Nå går jeg alene, og forsørger ingen.

Jeg er en sjel og en skjorte,

Og synker stadig i drøm og dis.

I den verden jeg lever høres rop og skrik,

Og mennesker dør i flammer.

Elevstrømmen jager, og fiskene dør.

Sollyset svir mark og eng,

Og skogen bøyer kne, og stuper.

Jeg puster, og vekker meg selv.

Jeg får angst for livet,

Og ser sovende mennesker i parken.

Jeg tørker inn, som lyset.

LIVET

I mørket undres jeg over lyset,

Og i lyset undres jeg over landskapet,

Som ble til i sin tid -

Så vi kunne bygge hus og dekke bord.

Solen gir stadig nye fødsler.

Blomster og frø kan synge solens pris

Solen og jorden er kjærester for livet,

Og elsker menneskene rundt seg.

Og lyset løfter hver enkelt –

Som sitt eget barn.

VANNET

Enda har vi vannet,

Og menneskene speiler seg i vannet.

Men uten lyset kan ingen se,

Og uten lyset har språket ingen mening.

Men vannet tørker inn, som lyset.

Vannet mister sin kraft, og synker

I uendelighetens dyp.

Lyset gir oss drømmer. Lyset våker over oss

Natt og dag, og hilser liv i luftrommet

Til alle sjeler, til fjord og fjell.

Enda har vi vannet – som siver i havet

Og strekker seg i skyer

Og skaper liv i frø og blomster – til høsten,

Da blir vannet en skygge av himmelen,

Og menneskene samler honning

For en kald vinter.

Vannet fryser til is. Og snøen vokser

Til lyset kommer – og smelter alt.

Og vannet blir til en stor foss

Som feier over by og land,

Til solen kommer igjen, med en ny vår.

I vannet svømmer fiskene, og tenker på mat

For en ny tid. I vannet går båtene

Til reisen er slutt, og alle må gå i land.

Da er lyset tatt av vinden,

Og de døde får fred i tusen år.

TIDEN

Når de snakker om sommeren,

Bryter krigen løs,

Og mennesker blir utforsket som bøker.

Hendene blir overflatiske,

Og henger hvite og visne ved siden av

En svulmende kropp.

Tiden er et møterom for alle

Som har noe her å bestille.

- Jeg trenger en ny vest,

Og en bil som går på kjærlighet.

LYSET

Lyset daler, og er på vei ut.

Likevel trommer regnet fjell og tak,

Og fuglene holder seg i skjul

For høstvinden.

Det er bedre for meg å se lyset i takbjelkene

Enn aldri å se lyset.

Jeg skriver om gamle dager.

Lyset omfavner meg ikke - om høsten,

Men kryper sammen på marken

Og trekker seg tilbake

Som et synkende skip, en månesigd.

Verden er en utkikkspost, et tårn som lyser.

Men når lyset mister sin glans,

Roper mørket med iver,

Og høsten kommer inn gjennom alt.

Lyset daler, lyset tørker inn i trær,

I jord og fjell.

Lyset er i verden, men vi ser det ikke.

Lyset som var opphøyet, er blitt til glasskår,

En blodrød strek i havet.

  

LYS

Du leter etter lys

For å finne farge og form.

Du leter etter lys mellom skyer.

Men noen vil høre musikk i det blå,

Og noen leter etter stjerner.

Det evige lyset gir lykke og håp,

Og livet blomstrer for alle.

Det finnes byer med tårn,

Og hus overalt.

Det er vanskelig å gå forbi.

Det spilles musikk gjennom nattens lys

Til gatetrikken tar over.

Hvert sekund er et barn på vei til sin mor,

Og lyset gir dagen vinger.

Fuglene flyr med hastige blikk,

Og alle har et håp for livet.

Det gjelder å leve i lyset.

LYSLAST

Hvor mye lys tåler vi

I tidens larm og jag?
De dype netter sender lys

Som pakkepost.

Og lyset strander ved vår grav.

Vi blir forsteinet.

Hver dag kommer en båtlast med lys

Inntil vår brygge.

Og vi tar imot med kropp og sjel.

Men snart senkes lyset ned i en kiste

Og blir til jord igjen.

Og orgelpipene spiller goodbye,

Til toner av engelen Gabriel.

Hvor mye lys kan vårt hjerte tåle,

Før vi må skilles?

Er fjellene forsteinet lys,

Har vi noe å lære?

Lyset setter dype spor i menneskene,

Og våre ansikter speiler sjelen.

Og ordene er lysbeger, lysbobler

Som flyr med vinden.

Vi lever i lyset.

  

Hemsedal-ill.