LYSET TØRKER INN - Poesi 2015-13 - Kp12 *Sigve Lauvaas

Kveldsol-ill.

Kp.12

ORD

Jeg hilser: La ordene lyse.

Gi rom for kjærlighet.

Stjernene blinker i natten

Og minner om gode venner.

De vinker og vinker,

Og gir av sitt hjerte

Sangen om kjærlighet.

Jeg ser på de gråblå skyer.

Det kommer nok regn, eller snø?

Jeg går med min frakk og tier,

Men tenker mitt.

Et ord kan redde verden.

Jeg bygger på klippens grunn.

Fjellet lyser fra alle hav,

Og båtene driver mot land.

Jeg hilser den nye dag.

Jeg hilser ditt navn.

ELV

På verdens tak stråler en gyllen sol,

Og elven er islagt nå.

Vinden er rolig og veien trygg

Over grenselandet.

Elven flyter i stillhetens natt

Og taler sitt språk.

Menge vil undre seg over fjellet,

Som aldri gir opp.

Konturene skifter, landskapet bretter seg ut.

Elven roper i skrenter og stup,

Før den legger seg flat i kjærlighet

Over folket og landet.

HAVET

Atlanteren stryker mot land.

Felemusikken gynger ved kysten av Lisboa,

Og menneskene har sin siesta.

Solen er tålmodig som havet,

Og taler som en gammel mor til sine barn:
Gi aldri opp med å elske.

Gjør verden til en dansesal.

Atlanteren ruller i bølger mot land

Og gir oss av sitt brød.

Fiskeren sover under fikenblad,

Og solen er rund og rød – i Atlanterhavet.

LETER

Jeg leter i skuffer og skap

Etter gamle diamanter.

Disse er vel verdt å spandere tid på.

- Selv om jeg nå ikke har flust med tid.

Diamanter, skatter, juveler

Og andre verdisaker – kan være så mangt.

Jeg leter etter noe jeg kan bygge vider på,

Helt på tampen av livet.

Jeg ser enda helt klart,

Og kan fornemme varme figurer i mørket.

Jeg ser vinger, og drømmer tilbake virkeligheten

Under en strålende sol.

Men snart legger det seg rim i graset,

Og elgkalven fra i fjor går og subber etter mat

I et gammelt skogholdt.

Jeg speider landsbyen med kikkert.

Lyset løfter mine føtter til en sti i åpent landskap

Mot Jæren, mot havet.

Jeg har øye for de fattige, som ikke ser alt,

Men har skatten i sitt hjerte.

Jeg leter hele dagen, og strekker meg langt,

Så ikke mørket skal dekke mitt ansikt

Og fylle sjelen med sorg.

Jeg kan ikke fatte livets gåte,

Men konsentrere meg om gylne spor langs veien,

Og løfter visdommen fra de hellige inn i rommet.

Der jeg sitter i stillhet og tenker

På alle mennesker - som fyrtårn i en håpløs verden,

I mylderet ser jeg den ene på sauebeite,

Der alle får sin tilmålte tid.

Før lyset tørker inn – og blir til stein

Må menneskene øve seg å se den usynlige.

Lyset skaper visdom og glede,

Men når lyset mister sin kraft, dør barnet,

Og ingen kan se veien.

DESEMBERSOL

Solen er blass og kald i desember.

Og vinden puster i trærne.

Om natten kommer bølger av frost

Som tærer menneskene,

Og lauv smuldrer til jord.

Kalde skygger i desembersol

Reiser seg som statuer i by og land.

Og menneskemylderet passerer i hast

For å rekke trikken, eller toget.

I kjølvannet av kuldegrader i nord

Legger isen seg på vannet,

Og solen skinner med spisse fjær

Og vekker liv i leiren.

Dødens ansikt er vindstille, urørlig,

Og gir oss en fasade av klesvask

I desember, med glimt av stjerner

På en blå teltduk.

SOLEN GÅR NED

Begravelsene kommer tettere

Når lyset er sloknet.

Engelen benekter ingen alder,

Og blir på sin post.

Det høres enda banking i skroget,

Men tiden er klippet,

Og lys og luft er tilmålt hver enkelt,

Så alle kan leve til solen går ned.

Tusenvis av mennesker faller i søvn

Og våkner i en annen verden.

Der fjellene lyser, og menneskene lyser

Fra sjelens batteri. 

 

FARLIG LIV

Det er ikke så farlig å leve

Når vi er blitt over åtti.

Da er det jo ikke så lenge igjen.

Men naturligvis kan vi bli hundre.

Om enn kroppen er skrøpelig,

Kan sjelen være vital.

Og vi mister ikke evnen til å le,

Selv om vi mister lappen.

Kantklipperen friserer langs veiene,

Og solen skaper trivsel.

Men livet har vi bare på lån,

Og snart må vi gi det ifra oss.

Noen får mange år, andre bare noen timer.

Tildeling av tid er så forskjellig –

At vi kan undre oss hele livet.

Hver dag er en ubegripelig gave,

En hellig alminnelig skatt.

Det er ikke så farlig å miste noen

Som aldri har levd.

Men de som ikke får leve

Går glipp av en stor skatt.

Og den skyldige må betale dyrt.

Det er farlig å leve med krig,

Og rykter om krig.

Da har vi aldri fred i vårt hjerte.

Millioner mennesker er hjemløse,

Og vi kan ikke hjelpe.

Det er farlig å være født.

BAK TYKKE GARDINER

Bak tykke gardiner

Sitter en gammel mor.

Hun lengter etter våren og lyset,

Og ser etter tegn i tiden,

Om engelen kommer snart?

Hun lever med seg selv og Gud

Og leser litt – når hun kan,

For lyset er så lenge borte bak fjellet.

Og nå skriver vi april.

Men enda er det en tid igjen

Før snøen tiner.

Og engelen kommer snart?

Da trenger ingen tykke gardiner

For vindkjøl og nattefrost.

Monet-ill.