Powered By Blogger

Wednesday, 27 May 2015

LYSET TØRKER INN - Poesi 2015-13 - Kp3 *Sigve Lauvaas


Lyset tørker inn-ill.



Kp3.
SOLEN DALER

Nå daler solen,
Og lyset minker som en gammel potet.
Høsten spiser lauv og strå.
Livsgnisten i skogen tæres bort,
Og lyngen står igjen med stive blad.

Solen daler og daler.
Snart er ansiktet helt borte.
Lyset legger seg bak fjellene, bak alt.
Den gir oss en kald skulder
Før den siger i havet, som et gammelt skip.

Men vi finner hjelp og trøst i solen.
Det er alt vi har å klamre oss til.
Solen daler bak alle grenser
Mens bølgene skyller mot land.
Lyset blir tynnere for hver dag
Og bøyer seg i støvet, og seiler videre
I en blå horisont.

Rommet blir fylt av mørke,
Og lyset blir kaldere.
Det fjerner seg som et hurtigtog
Mot verdens ende.
Lyset tørker bort som en potet,
Og lar oss bli igjen som fremmede,
Uten navn, uten språk,
Med kalde føtter.


ET LAND

Et land består av lys.
For å holde seg våken trengs mye lys.
Men når lyset går i dvale,
Vil beitemarkene tørke inn.
Landet blir til ørken for rovdyr,
Som streifer etter saueflokken natt og dag.

Et land som fordriver lyset,
Kan ikke puste. Det mister sin lengsel
Etter kjærlighet.
Det sklir utfor stupet i verdens rutsjebane,
Og seiler sin egen sjø.
De opplyste flytter i hast for å redde livet,
Mens andre går til grunne
Som vissent lauv og tørre kvister langs veien.
Men livet skal komme tilbake.
Det skal komme en ny vår.


SPRÅK

Levende og døde taler
På hvert sitt tungemål.
Hver natt hører jeg basunen,
Og de levende roper etter de døde,
Som steller blomstene i parken
Når alle sover.

Min venn har avstand til døden,
Men den er i vår nærhet
Som tegn i tiden.

Alle mennesker er en skygge av gravsteinene
Som er strødd over hele verden.
De taler til oss, og hilser fred.


ØYER

Jeg lengter etter en øy i havet,
Etter fedrenes øy,
Der solen aldri går ned.
Jeg lengter etter sol og regn, og vind,
Og en moden åkerflekk,
Så alle kan spise seg mette.

Jeg lengter etter en øy med tømmer,
Så jeg kan bygge hus for alle mine,
Og en fløy for de fremmede som stiger i land
Når havet buldrer i skybankene
Og stuper i kjøkkenhagen.

Jeg lengter etter fred,
Og ser mot de evige boliger med et åpent sinn.
Jeg ser etter fjell i horisonten,
Som tegner barndommens rike,
Med mat i overflod.
Der lyser solen dag og natt.
Og jeg kan synge navnet
Med vaktsomme engler i rommet,
Til toner av Salomo.


VINGER

Lyset har lange vinger.
Det vandrer omkring på jorden
Og tørker fjell og sti.

Lyset kommer fra dypet
I det uendelige rommet,
Og legger seg over landskapet
Med sine veldige vinger.

Lyset flyr fra fjerne himmelstrøk
Med budskapet,
Og møter oss med velsigning.

Lyset taler et språk vi kjenner,
Og går inn i vår verden
Som en levende engel, som Gud,
Og åpner våre øyner
Så vi kan se at vi er støv.


PLUTSELIG

Plutselig er det sommer,
Og ungdommen åpner seg for hverandre.
De går med lette sandaler
Langs de hvite strendene, og slikker sol.

Ungdommen stormer hvileløst gjennom natten
Og blomstrer i skyggen av landeveien.
De vokser inn i bybilde,
Og favner det forgjengelige med åpent bryst.

Sommerens fugler utfolder seg, og flyr
Som sol og vind i landskapet.
Ungdommen elsker solens latter
Og legger seg flate i gresset, som barn,
Og elsker livet med en bunnløs kjærlighet.

Men plutselig er sommeren forbi,
Og solens ild er sloknet i havet.
Ungdommen gledet seg over stjernedryss,
Og elsket hverandre, 
Ferdigvokste, og modne for alderen.
De vil ikke tørke inn. De vil leve,
Og danse til en ny dag.

Lyset tørker inn-ill.




No comments:

Post a Comment