 |
| R.Larssen-ill. |
Kp4.
FORBRENNING
Solen
henger lett over ditt hus.
Vinden
støver torg og gater.
Jeg
lyser hjem med skarpt blikk,
Og
gråter av en forbrent jord.
Alle
mine barn er fanget i ilden,
Og
solen lyser rødt
I
vannspeilet.
Asken
reiser med vinden.
Kofferten
er full av kull og aske.
Forbindelsen
til verden
Har
satt sine spor.
Jeg
gråter over mine forbrente barn.
DE
KOMMER
De
kommer innover land
Med
små lykter.
De
søker i huler og hus
Etter
overlevende.
Litt
fjernt kommer de imot oss
Med
små lykter.
Det
er som horisonten er ganske nært,
Med
navn og språk.
De
kommer forsiktig,
For
ikke å vekke de som ennå lever.
Med
lyset vil våren komme igjen
Med
insekter og barn.
De
kommer med varme hender
Og
vil hjelpe oss.
De
kommer fra utkanten
Med
hjerter av gull.
ÅRSTID
Huden
blir matt,
Gulvet
gulner i kantene.
Skogen
blir kamuflert,
Og
fjellet ligger med sin tyngde
Som
døde kropper i landskapet.
Vinterluften
siver inn gjennom veggene
Og
hilser med spisse fjær.
Lysstrålene
blir tynnere for hver dag
Og
gjemmer seg i nåletrær fra barndommen.
De
reiser seg mot tidens tann
Og
rapper i gamle melodier.
Lyset
maler jordskorpen med tynn pensel.
Menneskene
fryser i gatene.
Det
brygger til krig på kontinentet,
Og
folk hamstrer mat.
Men
ingenting kan overvinne frykten
Av
en uttørket verden, med brente åkrer
Og
utmagrede arvinger på veier og torg
På
søk etter stadig nye adresser.
LYSET
Lyset
tærer sjel og kropp.
Vi
må betale dyrt for lyset.
Til
slutt er det bare lyset igjen.
Det
bretter opp sjel og skjorte,
Og
legger seg på bord og stoler
Som
en duk for engler.
Lyset
er en gave,
Og
viser oss alle himmelens farger.
Lyset
tegner spor i hud og hår,
Og
hvisker navnet.
Med
milde hender legger lyset seg
Som
en venn i rommet,
Og
holder oss fast med sin kjærlighet.
Lyset
bærer oss over dørstokken
Fra
begynnelsen,
Og
sliper og former deigen
Til
et lysende tempel.
Forundret
blir vi avslørt på veien.
Solen
kjenner vårt liv i ventehallen,
Og
blander lys og tid til den store gullmedalje.
Solen
står opp til en ny sommer
Og
går sine runder med oss
Til
vi er voksne og får barn selv.
Før
høsten kommer,
Tørker
livet inn over hele verden.
Og
restene av lyset blir til gull til de hellige,
Som
preger navnet
På
dørskiltene i Jerusalem.
NATTLYS
Nattlyset
kommer
Som
en fjern dur i mørket,
Som
toner fra grønn spirea.
Det
glitrer i vinduskarmen.
Og
mine øyner åpner seg på vidt gap,
I
undring og fryd over lysets lange armer.
Jeg
hviler i mørket, som på englevinger,
Og
vokser med utstrakt begjær.
Jeg
drømmer om å høre din pust i natten,
Som
stemmer fra tusen lys i rommet -
Som
går gjennom stengte vinduer
Og
høye gjerder, og vokser
Til
en symfoni om kjærlighet.
Nattlyset
vekker meg,
Og
viser stien til grantrærne, og fjellet
Som
lyser i hvit snø,
Og
maler harmløse bilder i skjønn mosaikk.
Nattlyset
skriver usynlig skift på veggen
Og
vekker meg til stjernene.
Da
ser jeg hvor liten jeg er.
Natthimmelen
gir meg søvnløse netter,
Med
lys som spiller i rommet.
Lysstrengene
vekker min iver til å se mer.
Jeg
opplever gåten om barnet – som en drøm,
Som
visdom fra skapelsen,
Som
kraften i frøet.
Israel
lyser i stjerner.
|
| R.Larssen-ill. |
No comments:
Post a Comment