 |
| Norway-ill. |
Kp.13
LYS
Når
solen går ned, lyser steinene
Som
glasskår i natten.
Og
blomstene bøyer seg
I
den friske luften.
Og
stillheten ligger som dugg
Over
nuter og fjell.
Og
menneskene sover
Og
venter på en ny dag.
Når
lyset krykker seg rundt kloden,
Og
ingen dag og natt eksisterer,
Faller
kursen til bunns,
Og
ingen har lenger et hjem.
Lyset
drikker havet,
Og
havet samler lyset i dype brønner.
Men,
i våre hjerter er lys
Av
en annen virkelighet.
Lyset
skaper i oss et bilde
Vi
kan ta med oss på veien,
Til
et nytt landskap i det fjerne,
Der
solen aldri går ned.
OVER
Jeg
må klyve over terskelen
Og
forkynne at himmelen brenner,
At
jorden brenner,
At
veiene blir borte i havet.
Snart
finnes ingen hvilesteder på jorden.
Ørkensanden
traver i landskapet
Og
dekker oss med fullmåne.
Det
virklige lyset er over alle fjell,
Og
vi er alene igjen.
Jeg
må høyere enn Alpene
For
å se solen.
Og
snart er alle veier sperret med bom.
Bare
de utvalgte får se bak gitteret,
Der
steinene lyser
Og
menneskene er innviet,
Og
kjenner Gud.
TRESTAMMER
Trestammene
står glissent
Og
skjelver i natten.
De
har oppdrag, å være på sin post.
Trestammene
og lever,
Og
holder ut år etter år på slettelandet.
De
spiller sin rolle som statister,
Mens
menneskene går forbi.
Trestammer
summer i forsamlingen,
Og
vekker frykt i stormen.
De
svinger seg mot fjellet
Og
klamrer seg fast i dyp jord.
Med
glisne stammer synger skogen
Og
lyser i sommernatten.
De
staute trestammene plystrer
Og
elsker sin egen kropp.
Jeg
gjemmer meg bak en trestamme
Til
alt er som før, – og lyset kommer inn
Gjennom
stengte dører.
Jeg
tror på en fremtid. Jeg tror.
MITT
HJERTE
Alt
dreier seg om jorden, om livet.
Men
døden kommer snart.
Den
venter alt på terskelen, og vil inn.
Den
holder et øye med oss,
Og
betyr noe i selskapslivet, i folkesnakket.
Døden
går sine turer, og hilser.
Den
mumler i gresset, og våker
Over
menneskene – til de blir gamle nok.
Mitt
hjerte hviler i landskapet.
Jeg
ser meg trett hver kveld,
Og
drømmer om livet.
HJELPELØS
Vannet
er tørket inn.
Solen
tørker eng og mose,
Og
lauvet gulner.
Hele
naturen brenner i farger,
Og
jeg er hjelpeløs.
Før
vasset jeg til knes.
Nå
finner jeg ikke en dråpe.
Trærne
visner, menneskene dør,
Og
jorden sprekker som is
I
brennende sol.
Lyset
tørker inn,
Og
historien er gjemt i ørkensand.
Våre
hjelpeløse hjelpere
Klarte
ikke mer.
Og
nå er alle i samme båt.
De
fredløse fikk fred,
Og
fjellene forvitrer, sammen med oss,
Til
et stort kors – som lyser
Fred
over jord.
Og
de døde står opp.
JEG
GÅR
Jeg
går under natthimmelen
Og
gråter.
Hva
har jeg gjort?
Slagmarken
er her nede
Mellom
granene.
Men
ingen går igjen.
Alt
er stille før stormen.
Og
ingen stormkast er sterkere
Enn
at den kan spakne.
Jeg
føler meg trygg her på berget.
Men
skyene i horisonten er tunge som bly.
Og
ingen kjenner dagen
Før
solen svømmer i havet.
Jeg
går med min gråt
Gjennom
hele verden.
Jeg
flykter fra mine egne, fra alt.
Jeg
hører skrik, men kan ikke se meg tilbake,
Og
speilet er knust.
Vulkanen
renner i gatene
Og
folk leter etter hustak og tårn,
Et
sted å skjule sin angst.
Men
noen legger seg på kirkegården,
Og
barna gråter seg i søvn
Under
hengende måne.
Jeg
går under natthimmelen
Og
speider etter lys.
Skyene
er mørke som graven,
Og
alt er merkelig stille.
Jeg
kjenner reinsdyrdrift i kroppen
Og
søker tilflykt på viddene,
Hos
mine egne.
Jeg
er av sameslekt.
LYS
IGJEN
Solen
bøyer sitt hode
Over
dørkarmen
Og
kommer inn gjennom en glugg i taket.
Lyset
maler på kirketårnet
Og
peiler inn noen graver.
Lyset
kommer igjen
Og
kryper langs Gravkapellet,
Og
gjenkjenner meg,
Som
er kirketjener, klokker og prest.
Den
smilende høstsolen
Bøyer
seg over mine georginer
Og
gir farge til kronbladene, som strekker seg
Bak
mønetaket, der fuglen bor.
Og
lyset vrikker seg i latter, som en gal,
Før
den stivner til is, -
Og
Polhavet dekker hele verden.
 |
| E.Munch-ill. |
No comments:
Post a Comment