LYSET TØRKER INN - Poesi 2015-13 - Kp2 *Sigve Lauvaas

Rest av sol-ill.

Kp2.

KROPPEN

Når kroppen, som er min rustning, tørker inn,

Har jeg ingenting å bestille.

Jeg har ingen valg.

Jeg er buntet sammen av sener og bein.

Jeg er gjennomhullet av ørsmå ventiler.

Men nå tørker alt inn.

Kroppen er i dvale,

Og synger på siste verset.

Smilet senker seg, hendene ligger hvite

Langs sideveggene, som utgamle årer.

Øynene stivner, og munnen roper etter vann.

Men leppene kjærtegner pleiersken.

De hvite englene på hospitalet går stille

I nattens lange korridorer.

Kroppen skal visne. Det er en lov for alle.

Tiden er klippet til for den enkelte,

Med klokkeslett og dato,

Så de pårørende skal føle seg trygge

I venterommet.

EPLER

Jeg kan ikke skryte av epletrærne,

Som står nakne på rekke og rad.

Epler gjør oss glade, men i år

Kom høststormen og feiet hus og hage.

Men jeg kan hylle skapelsen,

Som er over all forstand.

Visdommen i et eple, er mer enn ord.

Epler er kjærlighet fra dypet.

Det var et eple som forvandlet liv til død,

Lys til mørke, glede til sorg.

Men, i navnet kan alle spise frukten

Og bli velsignet.

Epler er blitt et tegn på kjærlighet

Fra Edens hage.

ET SKRITT OM GANGEN

Jeg skryter ikke over helsen,

Men jeg kan stå opp hver morgen

Og heise flagget.

Jeg tar et skritt om gangen,

Og kommer frem i de smale gatene

I Budapest.

Jeg har lest om druevin, og smaker litt

Mens de unge drar ut på vinmarkene

For å høste.

Solen kommer skrått inn,

Og jeg sitter og pleier min kropp

I solvarmen.

Jeg lever på overtid, og passer meg i trappene,

Som det er mange av her.

Jeg passer meg for trikken,

For jeg vil ikke dø.

LYSET

Jeg kan ikke forsone meg med lyset,

Som snart legger seg bak åsene,

Og sender mørke skygger ut i nattemørke.

Lyset går i dvale, og tar hele landskapet med seg.

Lyset styrer hele verden,

Og legger beslag på land og folk.

Sahara kveles av sollyset, som tørker jorden

Til en forblåst avgrunn.

Jeg bygger broer i lyset, som bærer ordene

Til alle verdens hjørner.

Men i livets høst tørker lyset,

Og bladene visner som gamle menn og damer.

Jeg lyser fred over livet.

  

Rest av sol-ill.