LYSET TØRKER INN - Poesi 2015-13 - Kp13 *Sigve Lauvaas

Norway-ill.

Kp.13

LYS

Når solen går ned, lyser steinene

Som glasskår i natten.

Og blomstene bøyer seg

I den friske luften.

Og stillheten ligger som dugg

Over nuter og fjell.

Og menneskene sover

Og venter på en ny dag.

Når lyset krykker seg rundt kloden,

Og ingen dag og natt eksisterer,

Faller kursen til bunns,

Og ingen har lenger et hjem.

Lyset drikker havet,

Og havet samler lyset i dype brønner.

Men, i våre hjerter er lys

Av en annen virkelighet.

Lyset skaper i oss et bilde

Vi kan ta med oss på veien,

Til et nytt landskap i det fjerne,

Der solen aldri går ned. 

  

OVER

Jeg må klyve over terskelen

Og forkynne at himmelen brenner,

At jorden brenner,

At veiene blir borte i havet.

Snart finnes ingen hvilesteder på jorden.

Ørkensanden traver i landskapet

Og dekker oss med fullmåne.

Det virklige lyset er over alle fjell,

Og vi er alene igjen.

Jeg må høyere enn Alpene

For å se solen.

Og snart er alle veier sperret med bom.

Bare de utvalgte får se bak gitteret,

Der steinene lyser

Og menneskene er innviet,

Og kjenner Gud.

TRESTAMMER

Trestammene står glissent

Og skjelver i natten.

De har oppdrag, å være på sin post.

Trestammene og lever,

Og holder ut år etter år på slettelandet.

De spiller sin rolle som statister,

Mens menneskene går forbi.

Trestammer summer i forsamlingen,

Og vekker frykt i stormen.

De svinger seg mot fjellet

Og klamrer seg fast i dyp jord.

Med glisne stammer synger skogen

Og lyser i sommernatten.

De staute trestammene plystrer

Og elsker sin egen kropp.

Jeg gjemmer meg bak en trestamme

Til alt er som før, – og lyset kommer inn

Gjennom stengte dører.

Jeg tror på en fremtid. Jeg tror.

MITT HJERTE

Alt dreier seg om jorden, om livet.

Men døden kommer snart.

Den venter alt på terskelen, og vil inn.

Den holder et øye med oss,

Og betyr noe i selskapslivet, i folkesnakket.

Døden går sine turer, og hilser.

Den mumler i gresset, og våker

Over menneskene – til de blir gamle nok.

Mitt hjerte hviler i landskapet.

Jeg ser meg trett hver kveld,

Og drømmer om livet.

HJELPELØS

Vannet er tørket inn.

Solen tørker eng og mose,

Og lauvet gulner.

Hele naturen brenner i farger,

Og jeg er hjelpeløs.

Før vasset jeg til knes.

Nå finner jeg ikke en dråpe.

Trærne visner, menneskene dør,

Og jorden sprekker som is

I brennende sol.

Lyset tørker inn,

Og historien er gjemt i ørkensand.

Våre hjelpeløse hjelpere

Klarte ikke mer.

Og nå er alle i samme båt.

De fredløse fikk fred,

Og fjellene forvitrer, sammen med oss,

Til et stort kors – som lyser

Fred over jord.

Og de døde står opp.

JEG GÅR

Jeg går under natthimmelen

Og gråter.

Hva har jeg gjort?

Slagmarken er her nede

Mellom granene.

Men ingen går igjen.

Alt er stille før stormen.

Og ingen stormkast er sterkere

Enn at den kan spakne.

Jeg føler meg trygg her på berget.

Men skyene i horisonten er tunge som bly.

Og ingen kjenner dagen

Før solen svømmer i havet.

Jeg går med min gråt

Gjennom hele verden.

Jeg flykter fra mine egne, fra alt.

Jeg hører skrik, men kan ikke se meg tilbake,

Og speilet er knust.

Vulkanen renner i gatene

Og folk leter etter hustak og tårn,

Et sted å skjule sin angst.

Men noen legger seg på kirkegården,

Og barna gråter seg i søvn

Under hengende måne.

Jeg går under natthimmelen

Og speider etter lys.

Skyene er mørke som graven,

Og alt er merkelig stille.

Jeg kjenner reinsdyrdrift i kroppen

Og søker tilflykt på viddene,

Hos mine egne.

Jeg er av sameslekt.

LYS IGJEN

Solen bøyer sitt hode

Over dørkarmen

Og kommer inn gjennom en glugg i taket.

Lyset maler på kirketårnet

Og peiler inn noen graver.

Lyset kommer igjen

Og kryper langs Gravkapellet,

Og gjenkjenner meg,

Som er kirketjener, klokker og prest.

Den smilende høstsolen

Bøyer seg over mine georginer

Og gir farge til kronbladene, som strekker seg

Bak mønetaket, der fuglen bor.

Og lyset vrikker seg i latter, som en gal,

Før den stivner til is, -

Og Polhavet dekker hele verden.

E.Munch-ill.

LYSET TØRKER INN - Poesi 2015-13 - Kp12 *Sigve Lauvaas

Kveldsol-ill.

Kp.12

ORD

Jeg hilser: La ordene lyse.

Gi rom for kjærlighet.

Stjernene blinker i natten

Og minner om gode venner.

De vinker og vinker,

Og gir av sitt hjerte

Sangen om kjærlighet.

Jeg ser på de gråblå skyer.

Det kommer nok regn, eller snø?

Jeg går med min frakk og tier,

Men tenker mitt.

Et ord kan redde verden.

Jeg bygger på klippens grunn.

Fjellet lyser fra alle hav,

Og båtene driver mot land.

Jeg hilser den nye dag.

Jeg hilser ditt navn.

ELV

På verdens tak stråler en gyllen sol,

Og elven er islagt nå.

Vinden er rolig og veien trygg

Over grenselandet.

Elven flyter i stillhetens natt

Og taler sitt språk.

Menge vil undre seg over fjellet,

Som aldri gir opp.

Konturene skifter, landskapet bretter seg ut.

Elven roper i skrenter og stup,

Før den legger seg flat i kjærlighet

Over folket og landet.

HAVET

Atlanteren stryker mot land.

Felemusikken gynger ved kysten av Lisboa,

Og menneskene har sin siesta.

Solen er tålmodig som havet,

Og taler som en gammel mor til sine barn:
Gi aldri opp med å elske.

Gjør verden til en dansesal.

Atlanteren ruller i bølger mot land

Og gir oss av sitt brød.

Fiskeren sover under fikenblad,

Og solen er rund og rød – i Atlanterhavet.

LETER

Jeg leter i skuffer og skap

Etter gamle diamanter.

Disse er vel verdt å spandere tid på.

- Selv om jeg nå ikke har flust med tid.

Diamanter, skatter, juveler

Og andre verdisaker – kan være så mangt.

Jeg leter etter noe jeg kan bygge vider på,

Helt på tampen av livet.

Jeg ser enda helt klart,

Og kan fornemme varme figurer i mørket.

Jeg ser vinger, og drømmer tilbake virkeligheten

Under en strålende sol.

Men snart legger det seg rim i graset,

Og elgkalven fra i fjor går og subber etter mat

I et gammelt skogholdt.

Jeg speider landsbyen med kikkert.

Lyset løfter mine føtter til en sti i åpent landskap

Mot Jæren, mot havet.

Jeg har øye for de fattige, som ikke ser alt,

Men har skatten i sitt hjerte.

Jeg leter hele dagen, og strekker meg langt,

Så ikke mørket skal dekke mitt ansikt

Og fylle sjelen med sorg.

Jeg kan ikke fatte livets gåte,

Men konsentrere meg om gylne spor langs veien,

Og løfter visdommen fra de hellige inn i rommet.

Der jeg sitter i stillhet og tenker

På alle mennesker - som fyrtårn i en håpløs verden,

I mylderet ser jeg den ene på sauebeite,

Der alle får sin tilmålte tid.

Før lyset tørker inn – og blir til stein

Må menneskene øve seg å se den usynlige.

Lyset skaper visdom og glede,

Men når lyset mister sin kraft, dør barnet,

Og ingen kan se veien.

DESEMBERSOL

Solen er blass og kald i desember.

Og vinden puster i trærne.

Om natten kommer bølger av frost

Som tærer menneskene,

Og lauv smuldrer til jord.

Kalde skygger i desembersol

Reiser seg som statuer i by og land.

Og menneskemylderet passerer i hast

For å rekke trikken, eller toget.

I kjølvannet av kuldegrader i nord

Legger isen seg på vannet,

Og solen skinner med spisse fjær

Og vekker liv i leiren.

Dødens ansikt er vindstille, urørlig,

Og gir oss en fasade av klesvask

I desember, med glimt av stjerner

På en blå teltduk.

SOLEN GÅR NED

Begravelsene kommer tettere

Når lyset er sloknet.

Engelen benekter ingen alder,

Og blir på sin post.

Det høres enda banking i skroget,

Men tiden er klippet,

Og lys og luft er tilmålt hver enkelt,

Så alle kan leve til solen går ned.

Tusenvis av mennesker faller i søvn

Og våkner i en annen verden.

Der fjellene lyser, og menneskene lyser

Fra sjelens batteri. 

 

FARLIG LIV

Det er ikke så farlig å leve

Når vi er blitt over åtti.

Da er det jo ikke så lenge igjen.

Men naturligvis kan vi bli hundre.

Om enn kroppen er skrøpelig,

Kan sjelen være vital.

Og vi mister ikke evnen til å le,

Selv om vi mister lappen.

Kantklipperen friserer langs veiene,

Og solen skaper trivsel.

Men livet har vi bare på lån,

Og snart må vi gi det ifra oss.

Noen får mange år, andre bare noen timer.

Tildeling av tid er så forskjellig –

At vi kan undre oss hele livet.

Hver dag er en ubegripelig gave,

En hellig alminnelig skatt.

Det er ikke så farlig å miste noen

Som aldri har levd.

Men de som ikke får leve

Går glipp av en stor skatt.

Og den skyldige må betale dyrt.

Det er farlig å leve med krig,

Og rykter om krig.

Da har vi aldri fred i vårt hjerte.

Millioner mennesker er hjemløse,

Og vi kan ikke hjelpe.

Det er farlig å være født.

BAK TYKKE GARDINER

Bak tykke gardiner

Sitter en gammel mor.

Hun lengter etter våren og lyset,

Og ser etter tegn i tiden,

Om engelen kommer snart?

Hun lever med seg selv og Gud

Og leser litt – når hun kan,

For lyset er så lenge borte bak fjellet.

Og nå skriver vi april.

Men enda er det en tid igjen

Før snøen tiner.

Og engelen kommer snart?

Da trenger ingen tykke gardiner

For vindkjøl og nattefrost.

Monet-ill.

LYSET TØRKER INN - Poesi 2015-13 - Kp11 *Sigve Lauvaas

Norway-ill.

Kp.11

IKKE GLEM

Ikke glem at lyset er vår venn

Som åpenbarer oss for hele verden.

Vi kommer til fra fjernt og nær

Og seiler med på flyttelasset.

Ikke glem at noen venter langt der fremme,

At veien er en endeløs portal.

Vi går med snøresko og plastsandaler,

Og tripper lett som katten - gatelangs.

Ikke glem, det er fornuftig nok å sove,

Men tiden redder ingen fra sin grav.

Vi må forplante oss, og reise skuta,

Før solen tørker inn i livets katedral.

BARN

Barn erobrer verden. For en lykke.

Med et penselstrøk kan alle bli artister.
Og scenen er et sprakende landskap

Som løfter smil, og synger til en vår.

Barnet kommer til oss med gråt og latter,

Og trenger visdom til de gylne år.

Med virkeligheten tett til brystet

Får alle se en flik av byen vår.

Barn erobrer verden. Det er sommer.

En undringstime hilser alle små.

Hvem er den første til å se en skjære?

Hvem sanker aks, og vet at tida går?

Du kjære, som kaller oss til ansvar.

Det er livets lodd å bli stor en dag.

Fra begynnelsen bygger alle opp sitt alter.

Og tidens lønn er kjærlighetens bad.

STJERNER

Stjernene blinker.

Vi ser at de ser oss.

Blikket favner, løfter og drar.

Vi pynter oss ikke.

Vi er som en stjerne.

På jorden er lykken å være et barn.

Årene ruller som bølger på havet.

Stjernene svinger sin hatt for de små.

De ærer vår troskap, og spår over livet.

De gir oss et gjenskinn

Av himmelen vår.

Stjernene blinker,

Og barnebarn drømmer.

Lysene sirkler i tusen år.

Musikken i fjellet forteller en gåte.

Stjernene lyser, og klokkene slår -

Til tidebønn og messeskål.

Og menneskene søker visdom i stjerner.

Navnet er skrevet i vegger og tak.

Landskapet lyser i natt og tåke.

Stjernene blinker.

Snart er det vår.

I SAMME GATE

Mange år er gått

Og jeg er igjen i samme gaten

Hvor bestefar hadde snekkerverksted,

Og jeg fikk være med.

Jeg husker godt de brune melkeflasker,

Og bakeren som begynte klokken tre.

Men det er lenge siden nå,

Og byen er forandret til en åre

For buss og trikk som snegler frem i folkehavet,

Og lyser i fargerike klær.

Jeg står og stirrer på en gammel kirke.

Den står på stedet hvil i dag,

Og venter på en hel forvandling. -

Det trenger alle visst?

Vi lever over evne, i det blå.

SKØNNHET

Jeg må minne meg på skjønnheten

I alle mennesker.

Den er så tydelig hos små barn.

Jeg har så mange gode minner,

Og tegner alt jeg ser.

Men skjønnheten er også i det fjerne.

Og mange små detaljer

Får vi aldri se.

Jeg føler skjønnhet i naturen - rundt meg.

Den stråler frem med all sin fargeprakt.

Og tusen øyner lyser opp i verden,

Og strekker hals.

Det er en herlig dag.

Men snart vil solen bøye av, og natten kommer,

Og skjønnheten blir en minnebok.

Med følsomt blikk kan alle se i mørket.

Jeg ser et ansikt av et lite barn.

HVOR LANGT

Hvor langt og hvor lenge

Vil hammeren hamre og klokkene slå?

Jeg reiser med toget, på fly til det fjerne.

Jeg lever og tenker – en dag er et år.

Ta vare på livet, den stunden vi lever.

Mange vil glemme sin fødselsdag.

Så glemmer de navnet, og strever med synet.

Ta vare på minner, og lev mens du kan.

Når alderen kommer, forvitrer jorden.

Alt går i aldring, og dagene flyter.

Vi sitter og gynger, og går med en gåstol.

Vi hilser på livet - rundt et spisebord,

Og utroper skål.

Lofoten-ill.

LYSET TØRKER INN - Poesi 2015-13 - Kp10 *Sigve Lauvaas

Høst-ill.

Kp.10

SANG

Fuglenes vinger over dagens latter og strev

Hviler over fjell og daler.

Men isbreen slår sprekker, og livets vev

Får rynker i gammel alder.

Stemmer synger. Det lysner mot dag,

Og menneskene slikker solen.

Livets blomstrende tre forkynner din pris.

Det synger på vei og stier.

Og ordene bygger sitt høye tårn.

Musikken bærer din stemme.

Fra dypet av sjelen, synger min Gud,

Og nåden er enda større.

Og sangen toner fra hvert et tre,

Og barnet danser og synger.

Og fuglenes vinger forkynner fred.

Jeg bukker dypt for min skaper.

Takk for din nåde, din kjærlighet,

Jeg synger lys til jeg ankrer.

ORD

Ordene møter meg

Som et knippe blomster.

Ord på ord er som daglig brød.

Din omsorg er over alle grenser.

Jeg ser til hagen, og trær og busker,

Jeg ser til huset, og maler det.

Med kjærlig hånd skal verden våkne

Og kjenne kraften, og lyse fred.

Jeg lengter ordene inn en morgen,

Og hilser dagen med stille sang.

Og solen flyter i eng og voller,

Og bålet brenner. Det er St. Hans.

I vinterdrakt ble jeg født til jorden,

Og snøen smeltet, og det ble vår.

Det blomstrer ord over hele verden,

Og barnelatter er høytid nå.

STILLHET

Vår tanke er utmattet. Tiden går,

Og vi etterlater oss uttørkede spor.

Vi fødtes til en tidlig vår

Og levde i solens vugge, her nede,

Til vi ble forkastet av livet.

Ennå er våren et minne,

For de som vagler seg

Mellom himmel og jord.

Ennå er stillheten et ansikt med hvite seil.

Men døden skremmer ingen.

Og vi går i flokk mot det evige,

Fra en øy i havet -

Og flyr på hvite vinger.

Vår tanke drar siste lasset

I blå netter.

Stilt driver skyene. Solen går ned.

Lyset siver bort som røde seil,

Og dagen taper sitt ansikt mot havet

Og det evige åndedrett.

Men stillheten favner alle,

Og tar oss med til de hvite fjell

Bak alle blåner.

FLITTIGE HENDER

Flittige hender plukker bomull

Til en barnevest.

Under solens lys bølger bomull,

Og vinker til alle oss.

Varme vinder gir bomull og glede,

Og verden går videre.

Flittige hender tømmer sine korger,

Og får betalt under månespeilet -

Til en latterlig pris.

Før regnet kommer er hendene fulle av bomull.

Blomstene er gule, røde eller hvite.

Og kapselen skjuler en verden av ull

Som dekker vårt behov, og kler oss.

Bomull fra India puster lett.

Og vi kan tenke på flittige hender

Til hverdag og fest.

Bomull er vakkert som Californias sol

Og Mexikansk sommer.

De flittige fyller sine korger

Og takker Gud.

VIRKELIGHETEN

Virkeligheten er nå.

Fotografiet forteller inngang og utgang.

Vi blir stadig lettere.

Jeg flyr opp motbakker

Og glemmer de som er ved siden av meg.

Jeg har litt av ungdommen i kroppen.

Søvnløse netter under måneskjær

Roper i mitt indre.

Virkeligheten er på flere plan.

Jeg er her og nå, og langt borte.

Jeg går hele veien og blir fotografert

Av forbipasserende.

Jeg er aldri stille blant fremmede,

Og møter nødig noen uanmeldt.

Jeg henger ved meg selv,

Og fotografiet er mitt ansikt.

Du som ikke ser meg kan smile,

Men alderen er ingen hindring

For et glass vann.

Jeg ser i vegger og tak,

Og opplever at akkurat her er jeg nå,

Uavhengig av folk i nabolaget.

Men jeg er tilgjengelig for smil og latter.

Og tårene triller ut til fotografen,

Som ser at jeg lever -

Og er bare hundre år.

VÅR TID

Vår nære tid ligger for våre føtter.

Vi kjenner sporene,

Og veggene er fylt av bilder.

Grunnfjellet er min verden

Med vegetasjon og himmel rundt.

Her kan jeg sitt og sole meg i lyset

Så lenge det betyr noe.

Jeg gjenkjenner ansikter jeg møter i parken,

Og nikker god dag.

De andre er tusen ganger høyere.

De kjenner ikke meg

Livet er som en løvetann. Den kommer til sin tid,

Og visner til sin tid.

Og vinteren dekker alle spor.

De døde får klare seg selv.

 Høst-ill.