LYSET TØRKER INN - Poesi 2015-13 - Kp5 *Sigve Lauvaas

Monet-ill.

Kp5.

SKATT

Min skatt sovner i mine armer,

Uskyldig og tillitsfull.

Han er i dødens favntak

Og bærer bud om grensepasset.

Håret er dekket med lin,

Som dekker tempelkisten.

Og ansiktet stråler av godhet.

Min gutt er velsignet av Gud.

Min skatt flyktet ifra oss.

Med små hender klamret han ser fast

Til det evige lyset.

Min skatt bærer lyset videre, i glede

Over å være født.

REISE

Den som reiser

Kommer stadig nærmere.

Og dagen reiser med all sin hær,

Og kommer igjen og igjen.

Plutselig er fargene på taket,

Solen snur imot oss,

Og vi blir blendet av lyset.

Solen planter sine frø i oss,

Så vi skal leve.

Dagen er varm og vakker,

Med en uendelig bredde av frukt og grønt.

Fjellet stråler imot oss

Og vinker med løftet hode:
Kom opp trappen til utsikten.

Kom til det vennlige lyset

Før fargene tørker inn,

Og trærne vinker med sin modige hatt

Og skraper i dørstokken.

Kom før reisen er slutt.

Den som reiser har foten i et nytt rom,

Der blomsterknoppene er åpne

Og dagen stirrer med små barneøyne

I sirkushjulet, på plattformen,

Som er menneskenes hjem.

Vi reiser og folder oss ut

Til mørket faller på, og lyset gjemmer seg

Som en ynkelig sang fra havet,

Der bølgene slår.

Vi reiser til vi tørker inn,

Og noen må bære oss den siste stubben.

Jorden skjuler oss i hagen med gylne navneskilt,

Der gartneren slår plenen,

Og klipper greiner og kvist til en ny vår.

BLOMST

Som blomsten sender sin hilsen

Og kjærtegner,

Strekker jeg ut mine armer

I undring over blomstens prakt.

Den bærer huset og hagen

Til en ny dimensjon.

Blomstene er mine venner.

De lyser min sti,

Og gir meg et ord på veien.

Tal vennlig til Jerusalem,

Og se etter Herrens time.

Blomsten kjærtegner vår jord

Og synger navnet.

Jeg står med et lengtende sinn

Ved et gjestfritt hus.

Her bugner det av blomster.

De smiler: Velkommen inn.

BLOMSTRING, LYS

Jeg ønsker meg en lyseblå blomst

Som passer til kjolen.

Jeg ønsker meg en varm hånd,

En fredelig plett på jorden

Hvor jeg kan folde meg ut.

Jeg ønsker meg venner over hele verden

Som elsker levende blomster.

Jeg elsker et landskap med fjell og trær,

Og et vannspeil for lys.

Jeg ser perler i naturen,

Og leser høysangen - som perler av ord.

Jeg ønsker meg lys fra oven,

Og synger blomstring over hele verden.

Jeg elsker lys.

VIND

Det blåser på sjøen.

Jeg tørker mitt øye.

Det blåser i byen, og gatene feies.

Det båser i tiden som piler frem.

Det blåser en vind over verden.

Og alle skal hjem.

Opp fjellsidene, på store vidder

Uler en magisk vind.

Den farer i mitt hjerte, og taler:

Lukk dørene opp for de fremmede.

Slipp fuglene inn.

Og snart ser jeg en flokk av hvite fugler

På stranden vår.

Jeg merker at fuglene synger

Om reisen hit.

De tørker hverandre i solen,

Som gir oss et håp.

Det blåser på landeveien,

Der barna synger og ler.

Det blåser i høy og hammer, og jorden tørker.

Og menneskene roper etter vann.

Leppene har ikke ord. Luften virvler i støv,

Og ingen våger å gå ut.

Båtene glir mot land.

Vinden jager over alle grenser,

Og lyset brenner opp. Dagen daler,

Og menneskene kryper i seng

For slukte lanterner.

  

Reisen bekrefter vårt liv.

Lyset er vår stemme.

Og all vår kjærlighet er gjemt i dette ordet.

Lyset gir oss et ansikt.

Lyset er kraften som skaper

Og gjenskaper.

Så langt kan vi undre oss

Og erkjenne vårens eventyr.

Visdommen åpner våre hjerter

Så vi kan se den usynlige i landskapet.  

Vi lever i lyset.

Lyset i er vårt skattkammer og glede.

Uten lys, er vi mold.

Men snart tæres vi bort av lyset,

Og lyset tæres av kulde og vind.

Uten lyset, dør vi.

Og tiden er kommet.

Se i speilet, se ut av vinduet:

Lyset tørker inn.

Trollsjøen-ill.

LYSET TØRKER INN - Poesi 2015-13 - Kp4 *Sigve Lauvaas

R.Larssen-ill.

Kp4.

FORBRENNING

Solen henger lett over ditt hus.

Vinden støver torg og gater.

Jeg lyser hjem med skarpt blikk,

Og gråter av en forbrent jord.

Alle mine barn er fanget i ilden,

Og solen lyser rødt

I vannspeilet.

Asken reiser med vinden.

Kofferten er full av kull og aske.

Forbindelsen til verden

Har satt sine spor.

Jeg gråter over mine forbrente barn.

DE KOMMER

De kommer innover land

Med små lykter.

De søker i huler og hus

Etter overlevende.

Litt fjernt kommer de imot oss

Med små lykter.

Det er som horisonten er ganske nært,

Med navn og språk.

De kommer forsiktig,

For ikke å vekke de som ennå lever.

Med lyset vil våren komme igjen

Med insekter og barn.

De kommer med varme hender

Og vil hjelpe oss.

De kommer fra utkanten

Med hjerter av gull.

  

ÅRSTID

Huden blir matt,

Gulvet gulner i kantene.

Skogen blir kamuflert,

Og fjellet ligger med sin tyngde

Som døde kropper i landskapet.

Vinterluften siver inn gjennom veggene

Og hilser med spisse fjær.

Lysstrålene blir tynnere for hver dag

Og gjemmer seg i nåletrær fra barndommen.

De reiser seg mot tidens tann

Og rapper i gamle melodier.

Lyset maler jordskorpen med tynn pensel.

Menneskene fryser i gatene.

Det brygger til krig på kontinentet,

Og folk hamstrer mat.

Men ingenting kan overvinne frykten

Av en uttørket verden, med brente åkrer

Og utmagrede arvinger på veier og torg

På søk etter stadig nye adresser.

LYSET

Lyset tærer sjel og kropp.

Vi må betale dyrt for lyset.

Til slutt er det bare lyset igjen.

Det bretter opp sjel og skjorte,

Og legger seg på bord og stoler

Som en duk for engler.

Lyset er en gave,

Og viser oss alle himmelens farger.

Lyset tegner spor i hud og hår,

Og hvisker navnet.

Med milde hender legger lyset seg

Som en venn i rommet,

Og holder oss fast med sin kjærlighet.

Lyset bærer oss over dørstokken

Fra begynnelsen,

Og sliper og former deigen

Til et lysende tempel.

Forundret blir vi avslørt på veien.

Solen kjenner vårt liv i ventehallen,

Og blander lys og tid til den store gullmedalje.

Solen står opp til en ny sommer

Og går sine runder med oss

Til vi er voksne og får barn selv.

Før høsten kommer,

Tørker livet inn over hele verden.

Og restene av lyset blir til gull til de hellige,

Som preger navnet

På dørskiltene i Jerusalem.

NATTLYS

Nattlyset kommer

Som en fjern dur i mørket,

Som toner fra grønn spirea.

Det glitrer i vinduskarmen.

Og mine øyner åpner seg på vidt gap,

I undring og fryd over lysets lange armer.

Jeg hviler i mørket, som på englevinger,

Og vokser med utstrakt begjær.

Jeg drømmer om å høre din pust i natten,

Som stemmer fra tusen lys i rommet -

Som går gjennom stengte vinduer

Og høye gjerder, og vokser

Til en symfoni om kjærlighet.

Nattlyset vekker meg,

Og viser stien til grantrærne, og fjellet

Som lyser i hvit snø,

Og maler harmløse bilder i skjønn mosaikk.

Nattlyset skriver usynlig skift på veggen

Og vekker meg til stjernene.

Da ser jeg hvor liten jeg er.

Natthimmelen gir meg søvnløse netter,

Med lys som spiller i rommet.

Lysstrengene vekker min iver til å se mer.

Jeg opplever gåten om barnet – som en drøm,

Som visdom fra skapelsen,

Som kraften i frøet.

Israel lyser i stjerner.

R.Larssen-ill.

LYSET TØRKER INN - Poesi 2015-13 - Kp3 *Sigve Lauvaas

Lyset tørker inn-ill.

Kp3.

SOLEN DALER

Nå daler solen,

Og lyset minker som en gammel potet.

Høsten spiser lauv og strå.

Livsgnisten i skogen tæres bort,

Og lyngen står igjen med stive blad.

Solen daler og daler.

Snart er ansiktet helt borte.

Lyset legger seg bak fjellene, bak alt.

Den gir oss en kald skulder

Før den siger i havet, som et gammelt skip.

Men vi finner hjelp og trøst i solen.

Det er alt vi har å klamre oss til.

Solen daler bak alle grenser

Mens bølgene skyller mot land.

Lyset blir tynnere for hver dag

Og bøyer seg i støvet, og seiler videre

I en blå horisont.

Rommet blir fylt av mørke,

Og lyset blir kaldere.

Det fjerner seg som et hurtigtog

Mot verdens ende.

Lyset tørker bort som en potet,

Og lar oss bli igjen som fremmede,

Uten navn, uten språk,

Med kalde føtter.

ET LAND

Et land består av lys.

For å holde seg våken trengs mye lys.

Men når lyset går i dvale,

Vil beitemarkene tørke inn.

Landet blir til ørken for rovdyr,

Som streifer etter saueflokken natt og dag.

Et land som fordriver lyset,

Kan ikke puste. Det mister sin lengsel

Etter kjærlighet.

Det sklir utfor stupet i verdens rutsjebane,

Og seiler sin egen sjø.

De opplyste flytter i hast for å redde livet,

Mens andre går til grunne

Som vissent lauv og tørre kvister langs veien.

Men livet skal komme tilbake.

Det skal komme en ny vår.

SPRÅK

Levende og døde taler

På hvert sitt tungemål.

Hver natt hører jeg basunen,

Og de levende roper etter de døde,

Som steller blomstene i parken

Når alle sover.

Min venn har avstand til døden,

Men den er i vår nærhet

Som tegn i tiden.

Alle mennesker er en skygge av gravsteinene

Som er strødd over hele verden.

De taler til oss, og hilser fred.

ØYER

Jeg lengter etter en øy i havet,

Etter fedrenes øy,

Der solen aldri går ned.

Jeg lengter etter sol og regn, og vind,

Og en moden åkerflekk,

Så alle kan spise seg mette.

Jeg lengter etter en øy med tømmer,

Så jeg kan bygge hus for alle mine,

Og en fløy for de fremmede som stiger i land

Når havet buldrer i skybankene

Og stuper i kjøkkenhagen.

Jeg lengter etter fred,

Og ser mot de evige boliger med et åpent sinn.

Jeg ser etter fjell i horisonten,

Som tegner barndommens rike,

Med mat i overflod.

Der lyser solen dag og natt.

Og jeg kan synge navnet

Med vaktsomme engler i rommet,

Til toner av Salomo.

VINGER

Lyset har lange vinger.

Det vandrer omkring på jorden

Og tørker fjell og sti.

Lyset kommer fra dypet

I det uendelige rommet,

Og legger seg over landskapet

Med sine veldige vinger.

Lyset flyr fra fjerne himmelstrøk

Med budskapet,

Og møter oss med velsigning.

Lyset taler et språk vi kjenner,

Og går inn i vår verden

Som en levende engel, som Gud,

Og åpner våre øyner

Så vi kan se at vi er støv.

PLUTSELIG

Plutselig er det sommer,

Og ungdommen åpner seg for hverandre.

De går med lette sandaler

Langs de hvite strendene, og slikker sol.

Ungdommen stormer hvileløst gjennom natten

Og blomstrer i skyggen av landeveien.

De vokser inn i bybilde,

Og favner det forgjengelige med åpent bryst.

Sommerens fugler utfolder seg, og flyr

Som sol og vind i landskapet.

Ungdommen elsker solens latter

Og legger seg flate i gresset, som barn,

Og elsker livet med en bunnløs kjærlighet.

Men plutselig er sommeren forbi,

Og solens ild er sloknet i havet.

Ungdommen gledet seg over stjernedryss,

Og elsket hverandre, 

Ferdigvokste, og modne for alderen.

De vil ikke tørke inn. De vil leve,

Og danse til en ny dag.

Lyset tørker inn-ill.

LYSET TØRKER INN - Poesi 2015-13 - Kp2 *Sigve Lauvaas

Rest av sol-ill.

Kp2.

KROPPEN

Når kroppen, som er min rustning, tørker inn,

Har jeg ingenting å bestille.

Jeg har ingen valg.

Jeg er buntet sammen av sener og bein.

Jeg er gjennomhullet av ørsmå ventiler.

Men nå tørker alt inn.

Kroppen er i dvale,

Og synger på siste verset.

Smilet senker seg, hendene ligger hvite

Langs sideveggene, som utgamle årer.

Øynene stivner, og munnen roper etter vann.

Men leppene kjærtegner pleiersken.

De hvite englene på hospitalet går stille

I nattens lange korridorer.

Kroppen skal visne. Det er en lov for alle.

Tiden er klippet til for den enkelte,

Med klokkeslett og dato,

Så de pårørende skal føle seg trygge

I venterommet.

EPLER

Jeg kan ikke skryte av epletrærne,

Som står nakne på rekke og rad.

Epler gjør oss glade, men i år

Kom høststormen og feiet hus og hage.

Men jeg kan hylle skapelsen,

Som er over all forstand.

Visdommen i et eple, er mer enn ord.

Epler er kjærlighet fra dypet.

Det var et eple som forvandlet liv til død,

Lys til mørke, glede til sorg.

Men, i navnet kan alle spise frukten

Og bli velsignet.

Epler er blitt et tegn på kjærlighet

Fra Edens hage.

ET SKRITT OM GANGEN

Jeg skryter ikke over helsen,

Men jeg kan stå opp hver morgen

Og heise flagget.

Jeg tar et skritt om gangen,

Og kommer frem i de smale gatene

I Budapest.

Jeg har lest om druevin, og smaker litt

Mens de unge drar ut på vinmarkene

For å høste.

Solen kommer skrått inn,

Og jeg sitter og pleier min kropp

I solvarmen.

Jeg lever på overtid, og passer meg i trappene,

Som det er mange av her.

Jeg passer meg for trikken,

For jeg vil ikke dø.

LYSET

Jeg kan ikke forsone meg med lyset,

Som snart legger seg bak åsene,

Og sender mørke skygger ut i nattemørke.

Lyset går i dvale, og tar hele landskapet med seg.

Lyset styrer hele verden,

Og legger beslag på land og folk.

Sahara kveles av sollyset, som tørker jorden

Til en forblåst avgrunn.

Jeg bygger broer i lyset, som bærer ordene

Til alle verdens hjørner.

Men i livets høst tørker lyset,

Og bladene visner som gamle menn og damer.

Jeg lyser fred over livet.

  

Rest av sol-ill.

LYSET TØRKER INN - Poesi 2015-13 - Kp1 *Sigve Lauvaas

"Lyset tørker inn"-ill.

LYSET

TØRKER

INN

Poesi

2013-13

Sigve Lauvaas

Nobel forlag

Kp1.

HIMMEL

Himmelen begynner i oss,

Og når helt til verdens ende.

Himmelen var et aks,

Og ble til en åker.

Menneskene speiler himmelen

På sitt hode,

Og beveger seg fritt under stjerner

Med en skål av ord.

Når krukken er tom,

Går menneskene til sin himmel

For å skrive navnet

De lærte på veien hjem.

DEN VAKRESTE

Når jeg er langt borte,

Er jeg den vakreste.

Jeg venter på deg et sted

Der graset er grønt for alle.

Den vakreste eier kjærlighetens lys,

Og kan ikke gjemme seg.

Bare i lyset kan vi bli sett og elsket.

Jeg venter mens regnet siler

Og bekkene fylles av vann.

Jeg plukket aks på åkeren,

Og du fant meg i grålysningen.

Jeg er den vakreste,

Og det regner i håret mitt,

Jeg venter på deg som et barn.

Jeg elsker livet.

MIN ELSKEDE

Du kom imot meg i mørket

Og gav meg et lys.

Du så at jeg gikk på veien

Med utmattede øyner, med bøyd rygg

Og en gammel bok.

Du gav meg et kors.

Min elskede gav meg håp.

Ennå er det håp for meg i verden,

Der alle går med røntgenøyne

Og kaller seg vise.

Men de har ikke sannheten i sitt hjerte.

Min elskede skriver bøker om Gud.

Prisen er høy.

Vi kan ikke male et bilde av korset

Uten å miste jobben.

Vi lever i en vanskelig tid,

Og min elskede kommer til meg om natten.

Han ber om fred for Jerusalem.

Det er farlig å leve.

FRYKT

Ta imot mine ord.

Jeg skriver poesi med hjerte.

Det er ikke så farlig å søke sannheten

Mellom høye fjell.

I de store byene kan trafikken bli tett,

Og noen mister kontrollen.

Det er et faktum at noen elsker vold.

Og jeg frykter for livet.

Jeg skriver poesi, og har passord

Til alle filer og lagerrom.

Det gjelder å være på vakt.

Jeg tenker høyt, for å overleve galskapen.

I diktene er bilder av alt jeg ser.

Ordene søker å fortelle sannheten

Om å være menneske i en delt verden.

Jeg frykter for natten, og det som kommer.

Det er et faktum, at lyset tørker inn.

Et barn uten ansikt, er et uskrevet blad.

Selv om prisen er høy, vil jeg skrive navnet,

Og løfte ordet som lys i en mørk verden.

INKVISASJON

Du kjenner historien.

Inkvisisjonens flammer skremmer ingen.

Men jeg er redd galskapen.

Historien gjentar seg.

Røttene til de gamle djevler

Er ikke uttørket.

Noen kan gå på dørene og be om vann,

Andre driver folk til vanvidd.

Når kroppen min sier stopp,

Og hjertet frykter nattens redsler,

Brenner det i Europas byer.

Prestene tørker sine hender og roper:

Ta imot Maria, og barnet.

Natten synger for meg.

Jeg sover i et kloster, og hører skrikene.

Hvert øyeblikk må jeg flykte.

Millioner mennesker flykter hver dag.

Flammene sprer seg.

Inkvisisjonen kommer stadig nærmere.

Grensene er åpne for ravn og ulv.

Og kjærligheten til fedrelandet maler kors

På kirkegården.

Kongen har talt.

STILLHET

Et øyeblikk i stillhet, kan redde verden.

Sykehusene er sprengt.

Fengselsportene er smykket med gull:

Velkommen til verden.

Jeg retter meg opp i sengen, og smiler.

Sånn er livet.

Appelsinene kommer inn på bånd.

Pakkeriet sender frukt til hele verden,

Og noen våker over de døde.

Mine venner er fylt av kjærlighet,

Men sykehuset har bare lukkede avdelinger,

Og ingen slipper inn.

Og ingen slipper ut.

Stillheten er til å ta og føle på.

Og alle får enerom til slutt,

Med navn og adresse.

  

"Lyset tørker inn"-ill.